Jeg sitter her og ser på min elskede. Min fantastiske, deilige kjæreste som er så snill mot meg. Det finnes ikke noe vondt i den mannen der, han er helt perfekt for meg. Han er så bra at jeg nesten føler at jeg ikke fortjener ham. Så hvorfor var jeg utro??

Jeg kan ikke skylde på fylla. Jeg kan ikke skylde på at "det bare skjedde". Hjernen min var rett og slett ute på tur. Langt der ute et sted fløy den. Du så jo på meg. Så meg rett i øynene. Hva var det jeg drev meg? Jeg var likegyldig.

Hva fikk jeg egentlig ut av det? Skyldfølelse. Masse skyldfølelse. Skam. Anger. Sinne. Jeg ble sint på meg selv. Hvordan kunne jeg gjøre noe sånt mot min elskede?

Jeg måtte si det. Jeg klarer ikke skjule noenting for ham, jeg vil ikke det! Han tok det ganske pent. Det er nesten det værste, at han er så snill mot meg. Jeg må ikke drite meg ut igjen. Jeg kan ikke miste ham.

Det fikk vel litt galt i hodet mitt. Noen ganger blir jeg så oppslukt av trangen til stadig å finne eldre, eldre, eldre menn….. Gir det meg et kick? Jeg vet ikke.

Men én ting har jeg lært: Jeg skal ALDRI gjøre det igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende