TØRST PÅ LIVET
Lørdag kveld satt vi og pratet om fremtiden. Han vil ikke være FOR gammel når vi barn, og det gjør at jeg får et lite press på meg. Jeg kom ikke inn på ønsket utdanning i år, og kommer jeg inn til neste år er jeg student i MINST 4 år. Hvordan skal jeg da rekke å studere, skaffe meg en bra jobb og arbeidserfaring (med tanke på foreldrepenger og sånt. Ja, jeg er bekymret), gifte meg og få alle de barna jeg vil ha – innen 8 år??
Så jeg kom på en plan. Det er ikke snakk om at jeg får barn før jeg har vært i jobb, vi må tross alt tenke økonomi. Søkte litt rundt på nettet om statlig støtte ved graviditet, og det jeg fant var ikke så aller verst. Minimum 6 måneder i arbeid før permisjon – det klarer jeg. Hvis jeg ikke er ferdig med utdanningen innen "tiden" min, gifter vi oss, også jobber jeg ved siden av. Planen min går ut på at han ansetter meg i firmaet sitt med den timelønnen i litt over ett halvt år, så er økonomien i orden. Foreldrepengene bestemmes jo ut fra timelønnen. Høres ikke det ut som en bra plan? Jeg var litt stolt da jeg presenterte den for ham 
Yey!
Jeg gleder meg sånn til fremtiden. Vi satt og så på tegningene for det nye huset vårt, og det blir helt fantastisk. Jeg har absolutt ingen penger å bidra med, men det bryr han seg ikke om. Jeg føler meg som verdens heldigste.. Jeg har alle usikter for et fantastisk liv foran meg med mannen jeg elsker.
og han er ganske sikker på at byggesøknaden blir godkjent innen et par uker… IIK!! :D:D:D:D:D:D:D:D
Siden han selge firmaet sitt og følge meg overalt i hele verden. Hvis han ønsker, selvfølgelig… 
Jeg må bare le. Hva er det med enkelte menn? Greit, alle menn er forskjellige, bla bla bla… Men hvorfor er noen så utrolig redde for å kjøre "brannbil"? Selv om det bare er bitte-bitte litt? Enkelte vil jo si at det er pga sølet og sånt, men hva hvis det ikke blir det? Når det er heelt i slutten av mensperioden? Og det bare.. gjør ingenting? Hvorfor er noen så utrolig redde for å få litt blod på tissen?
(Nå vet jeg selvfølgelig at enkelte damer heller ikke vil ha sex under mensperioden, men jeg retter dette spørsmålet først og fremst mot menn)
Innspill mottas med takk
Gud, som jeg gleder meg!!!! I tillegg får jeg prøvd meg på rollen som reserve-mamma. Det blir spennende! Vet ikke helt hvordan jeg er som reserve-mamma, men det er jo lov å prøve seg.. Fint at vi reiser på ferie sammen, for det er så mye lettere å bli kjent da. Krysser fingrene for at alt går bra.. 
I realiteten reiser han bare på tur med 2 unger som krever like mye hver. Stakkars mann… :p Men hoi, så gøy det kommer til å bli!
I kveld blir det St. Hansfeiring på oss.. Vi skal ut og kose oss, hvis vi ikke regner bort blir det en tur ned til stranda for å se på bålet.
Ha en fin St. Hansfeiring, alle bloggere!
Ser tilbake på en vellykket helg. Lørdag var vi invitert i 40-årsdagen til en god venn av elsklingen min. Dette er første gangen jeg egentlig møter alle vennene hans.. Første gang de får vite om min eksistens. Vi var begge veldig spente og nervøse. Hjertet banket nok litt ekstra fort da vi nærmet oss huset.. Hva ville alle sammen si om meg? Hva ville de tro, om han? Jeg som er så ung i forhold… :S
Kvelden gikk overraskende bra. Folk var veldig hyggelige mot meg, så det var ikke noe problem. Enkelte spurte om.. litt mye noen ganger, men det klarte vi fint å snakke oss vekk fra. De lurte nok fælt på hvor gammel jeg var (og ikke minst på hvordan vi traff hverandre.. hehe)
Jeg var kleggen hans hele kvelden. Eventuelt den siamesiske tvillingen. Det rare er at han liker det. Han har ikke noe imot at jeg er sånn. Andre ville syntes at jeg var ekstremt plagsom, men ikke han.. Så da han plutselig ikke fant meg gikk han ut og lette i alle busker og trær! Ååh.. Søt <3 Det skal nevnes at han, i likhet med de andre, hadde fått litt innabords. Jeg for min del, holder meg for god til sånt. Men det må jeg virkelig si, ingen kan feste som 40-åringer når de virkelig tar av!! Hehe.. De er "verre" enn ungdommen jo :p
Det var mange som kommenterte aldersforskjellen, men kommentarene var hyggelige. Den beste var denne: "Alder er bare et tall, alle ser at dere elsker hverandre". Åh.. Det gjorde meg så glad. Han gjør meg så lykkelig. Det er fantastisk å våkne sammen med ham om morgenen…
Hvis du der ute er så heldig at du har en kjæreste… Da er du heldig
Hva slags fordommer har folk mot eldre menn – yngre damer? Hva er det første dere tenker når dere hører om noe sånt? (Tar utgangspunkt i vår alder).
I går var jeg på en liten sammenkomst. Det var jo hyggelig og sånt, men jeg følte aldri at jeg var helt "med" i samtalen. Så utover kvelden ble jeg sittende og prate med foreldrene hans i stedet. Noe som forøvring var veldig koselig Jeg følte meg mye mer komfortabel i deres selskap. Når de ble kjent med meg på den måten, så tenkte de ikke over hvor gammel jeg var. Derfor peilet samtalen seg etterhvert inn på kjæresten min, og også alderen hans. Jeg blir ikke (lenger) forlegen, tvert i mot føler jeg meg stolt. Det føltes veldig naturlig. Det gir meg kanskje litt status at han er så gammel? Jeg liker det hvertfall.
Poenget mitt er at når de ble kjent med MEG og så hvordan jeg var, så var det lett å forstå hvorfor jeg er kjæreste med en som er så mye eldre. Men det hadde man kanskje ikke trodd hvis man bare hadde hørt om tilfellet?
Hva hadde du trodd, om du bare hadde hørt om et slikt tilfelle? Syntes dere jeg er med på å bryte noen fordommer nå da? I så fall er jo det bra
Og det er så deilig! Uvirkelig! Det føles som om en stor byrde har blitt løftet fra mine skuldre.
Jeg hadde siste eksamen idag, muntlig eksamen. Det ble (utrolig nok) en sekser. Selv er jeg mest fornøyd med at jeg i det hele tatt klarte å få vitnemål. Det siste året har vært hardt.. Og jeg har mye fravær fordi jeg rett og slett ikke har hatt lyst til å gå på skolen/stå opp om morgenen. But I did it! I made it! Og jeg hadde aldri klart det uten kjæresten min..
Alt i alt gikk det bra med den jenta her. Ingen 3-ere eller 2-ere befinner seg på mitt vitnemål. I kveld skal det feires!! Endelig får jeg tid til å feire bursdagen min med gode venner. Og… Jeg skal lage rice&curry
I natt klokken 3 (!) fikk jeg en telefon. Det har gått snart et år siden jeg hørte stemmen hans, for sist vi pratet sammen fortalte han meg at han hadde funnet en annen… Jeg ble naturligvis veldig sjokkert, og ikke minst sint! Klokken var jo 3!
Så spurte han om det jeg allerede hadde bestemt meg for å ikke gjøre. Det jeg allerede hadde diskutert med kjæresten min. Han vil møte meg. I morgen! Men denne gangen er det ikke noe sex involvert, denne gangen er det bare et kafébesøk/vennegreie (og det med sexen: han har jo kjæreste !!!! Jeg blir så provosert. Hva er det med enkelte menn? Jeg syntes synd på samboeren hans).
Nå ble jeg veldig usikker. Det virket jo helt harmløst.. Men jeg bestemte meg for å spørre kjæresten først. Det er jo lettere sagt enn gjort, han er i utlandet.. Får se om jeg får kontakt med han idag.
Nå sitter jeg her og tenker.. (jeg burde egentlig tenke på eksamen!!) Jeg har absolutt NULL følelser for denne fyren lenger, og jeg syntes egentlig at han bare er en stor idiot, men jeg er litt fristet til å møte han igjen.. Bare for å prate. Han er jo hyggelig, tross alt
Jeg vet ikke jeg… noen råd om hva jeg bør gjøre?
Redigert kl. 11.30 idag -
Jeg har vært ute av huset og tenkt en del.. Og kommet frem til at jeg slett ikke har lyst til å se han. Så jeg skrev det på mld til han. Jeg har bestemt meg for å slutte å svare på henvendelser fra ham. Han kan bare ha det så godt, jeg trenger ikke den personen i livet mitt, for livet mitt er perfekt som det er akkurat nå
Helt siden bakkesignalene ble kuttet her i området 20.mai, har jeg vært uten tv. Over 3 uker har det gått nå, for hverken get-bokser eller andre bokser er anskaffet. Husker den Tchawe-reklamen som gikk på tv for en stund siden. Fristet ikke akkurat, du. Men det har gått overraskende bra! Jeg lider ingen stor nød.. Og det blir desto enda mer tid til vgb
Det er vel egentlig ikke noe "stort" som har skjedd? Mgp fikk jeg med meg, for den kvelden ble tilbragt hos kjæresten. Ellers er det ingenting.. Frustrerte fruer måtte jeg gi opp.. og siden jeg ikke er en lidenskapelig fotballfan så overlever jeg i disse tider og
Noen andre der ute som er i samme båt? Tv-løse, eller wannabe-tvløse? Det er ikke så aller verst, egentlig
..det er deg det Aldri har jeg noensinne møtt noen bedre… Jeg føler meg som verdens heldigste og verdens lykkeligste!
Mamma kommer med litt slemme kommentarer i blant. Om oss. Jeg syntes det er leit. Er det virkelig nødvendig? Jeg syntes det er mye bedre at jeg faktisk har ham enn at jeg flyr ute på byen hver helg og roter med alle og en hver.. Lite festning og lite drikking blir det på meg. Er ikke det bare positivt da? Det er dette som gjør meg lykkellig, så hvorfor ikke?
Dette spørmålet retter jeg litt til dere der ute: Hvis datteren din fant seg en eldre mann – men det gjorde henne LYKKELIG, ville ikke det vært det viktigste? Enn å si at man kan blir like lykkelig med en som er like gammel som seg? Når det er det hun vil ha?
